Ibsens leilighet

I brev til sin kone Suzannah 21. juni 1895 beskriver Henrik Ibsen den nye leiligheten i Arbins gate 1 på denne måten:

Boligen på Victoria Terrasse har jeg altså nu opsagt og lejet 2. etage i den nye gård, som brødrene Hoff indretter på hjørnet af Arbiens gade og Drammensvejen. Det var Sigurd og Bergliot, som bragte den i forslag og jeg tror at du vil finde dig tilfreds med den.

Innredningen av leiligheten gir oss en opplevelse av orden og forutsigbarhet.

Arbeidsrommet

  • Ibsens arbeidsrom Arbins gate
    Ibsens arbeidsværelse Haakon Harriss

Videre i brevet skriver Ibsen:

Jeg får et stort arbejdsværelse med direkte adgang fra entréen, så at de folk, som søger mig, ikke behøver at betræde noget andet rum i boligen.

Ibsens skrivebord står rett foran vinduet med utsikt til Slottet, i tillegg har rommet en sofagruppe og flere småmøbler. Sofaen er i nyrenessanse og har høy rygg med en hylle der vi finner smånips. På veggene henger det flere malerier blant annet et portrett av den svenske dramatikeren August Strindberg malt av Christian Krohg.   Ibsen kjøpte dette maleriet på Statens Kunstutstilling i Kristiania for kr. 500.- og ga det selv navnet Det frembrydende vanvid, ogkommentert bilde slik; Han skal hænge dér og passe paa, ...thi han er min Dødfjende.  Det var altså med Strindbergs øyner i nakken at Ibsen her skrev sine to siste dramaer; John Gabriel Borkman (1896) og Når vi døde vågner (1899). Over sofaen henger et portrett  av hans venn kunstneren Marcus Grønvold,  og til høyre et portrett som Grønvold hadde malt av Sigurd Ibsen. 

 Forslaget om å gjøre Ibsens leilighet til et museum kom tidlig opp, og utløste store debatter. Det skulle gå mange år fra tanke til handling, og her følger noen utklipp fra diverse avisinnlegg som argumenterer både for og imot et Ibsenmuseum:

Knut Hamsun i Dagbladet 7.6.1914:

Det er i det hele tatt mindegalskap. Rummene og bohavet i Arbiens gate vidner jo bare om Henrik Ibsens skjøn på rum og bohave, man tar overtroisk feil, når man mener , at der er noget andet særmerke ved dem end vankundighetens. Paul Verlaine holdt mere til i kaféen end Ibsen bodde i Arbiens gate, - så skulde jo Paris`kommune `oppbevare` disse Verlaine - rummene også?

Peter Egge, forfatterforeningens formann, Dagbladet 12.6.1914

For et dokument om en stor mand er ikke hans arbeidsrum! Det fortæller om hans smak, hans vaner, hans livsvilkår. Det fortæller om hans samfund, om hans tid. Jeg synes altså ikke, at det at bevare Ibsenrummene på sin oprindelige plads, har noget med mindegalskap at gjøre.

Nils Collett Vogt, Dagbladet 19.6-1914

Bevar Ibsens arbeidsværelse, hvor det er, og som det er! Her levet Ibsen! Her skrev han! Den, som skriver disse linjer - ja. hvor mindes jeg ham i hans siste år! Han komjo aldrig ut mere, nedbrudt og syk som han var; men hver formiddag var hans mægtige løvehode  at de i et av vinduerne, lutende ut mot parkens trækroner. Og en vår, da løvet sprat påny, døde han. Kan man også flytte Dronningparkens trær ut til Bygdø?

Arne Garborg, Fædrelandsvennen22.6.1914

Einaste utveg var å kjøpe huse. Då kunde det bli Ibsen-monument heilt ut. Men tufteprisane ikring Drammensvegen veks vilt; og bykassa hev meir enn nok av utgifter. Einaste rådgi skulde vera, um me hadde privatrikdom, som i eit slikt tilfelle vilde ta eit tak?


Den røde salong

  • Den rød salong i Arbins gate
    Den rød salong med hjørnevindu og utgang til balkong. Haakon Harriss

Henrik Ibsen i brev til Suzannah 21. juni 1895: 

Du har altså fri og udelukkende rådighed en stor hjørnesalon med altan og ved siden af denne et næsten ligeså stort dagligværelse med indgang til spisestuen, hvor det kan dækkes til 20 - 22 personer med nische til buffet, som jeg skal anskaffe.​ Fra spisestuen går du direkte ind i det rummelige biblioteksværelse og derfra lige ind i dit soveværelse, der er betydelig større, end mit nuværende her på Terrassen.

Det skulle også gjøres rent i leiligheten og i brev til Suzannah 2. juli 1897 beskriver Ibsen hvordan det er når storrengjøringen skal tas:

I forrige uge var her sjau, da mit arbeidsværelse blev oppudset fra øverst til nederst. Malerierne har været nedtagne til rensning, så de nu skinner og stråler så det er en fryd at se på dem. Gardinerne har været vaskede og væggerne ligeså. Gulvet blev skuret og derefter lakeret, så det ikke er til at genkende. Det fik stå og tørre i 6 dage og imens var møblerne i gården og blev grundigt udbankede. Jeg bruger den røde salon medens dette stod på. Nu er turen kommet til den blå salon, hvor også gulvet skal lakeres ligesom i spisestuen. Jeg kan spise i biblioteket; det er godt vi har værelser nok...

Den rød salong var antagelig Ibsen familiens dagligstue. I denne stuen med bekvemme møbler finner vi også et smykke av en nydelig majolikaovn med fliser brent i flere farger.
 Her satt dikteren ved hjørnevinduet og så ut, og nede på fortauet sto det blant annet skuespillere, kristianiaborgere, tilreisende og prøvde å få et glimt av "Løven!" som han ble kalt på grunn av sitt høye hår og kraftige backenbarter. 



Den blå salong

  • Ibsens blå salong i Arbins gate
    Den blå salong med spisestuen i bakgrunn. Haakon Harriss

Interiøret i Ibsens blå salong består av et Bechsteinpiano som står mot bakre vegg  mellom en hvit kakkelovn og en dobbeltdør, akkurat slik som hos familien Helmers i Et dukkehjem. I tillegg finner vi flere bord med hvite marmorplater, tre store veggspeil med dekorerte gullrammer og nydelige silkegardiner og portierer.  

Spisestuen

Det var i spisestuen alle de daglige måltidene ble inntatt. I dette rommet som er malt i en dypgrønn farge finner vi spisebord med tolv stoler, der noen står rundt bordet andre langs veggene og alle med rottingsete. I tillegg en buffé i to etasjer, et anretningsbord og et sidebord  pidestaller med kandelaber og over bordet en parafinlampe. Det hele i mørk eik og nyrenessansestil.

Ibsens barnebarn, Tancred Ibsen,  forteller om søndagsmiddagene  hos besteforeldrene i sin bok Tro det eller ei (1976) :

Hver søndag spiste vi middag hos mine besteforeldre i Arbins gate, og det gledet jeg meg til, for der fikk vi alltid slik en deilig mat. Og den hadde bestemamma lavet selv. Hun lavet alltid maten, ellers ville ikke bestepappa spise. Under disse søndagsmiddagene ble det altid diskusjoner om ett eller annet som jeg ikke forstod, men som fikk meg til å sitte med hjertet i halsen, for en og annen gang kunne "De tre", altså Bestepappa, Bestemamma og far, bli så ivrige og sinte at jeg var redd de ville fly på  hverandre. Nei, de var ikke tik å bli klok på, for rett som det var kunne for eksempel Bestemamma, rolig og vennlig , be om potetfatet, og like rolig og vennlig ble set sendt - hvorpå diskusjonen fortsatte like voldsomt som før.

Biblioteket

Dette rommet som er malt i en brunfarge er møblert med rottingstoler med stoppede puter både i rygg og sete, og bokhyller langs veggene.
I biblioteket henger det også et portrett av en renessanseforfatter  Pietro Aretin.  Dette maleriet var en gave til Suzannah, og med gaven fulgte et kort der det sto:
18. Juni 1881​. Foruden indlagt sum, 100 Lire forærer jeg ØRNEN i anledning af dagen 
på den andre siden sto følgende:
Pietro Aretins portæt, som også, hvis den opfører sig vel, skal blive den foræret på nyt den 26. Juni. Rom, den 17.6.81.
Ibsen kalte sin kone for Ørnen og Katten​ siden de begge har spisse klør og godt syn - noe som speilte Suzannahs personlighet, mente Ibsen.
En skulle tro at dette var Ibsensfavorittrom, men det var Suzannah som tilbrakte mest tid her, men om kveldene kom Ibsen og satte seg ned og hun leste høyt for ham. Hanelsket å være omgitt av bøker,sa Suzannah. Disse tause diskre vennene som aldri plager oss, men hvis selskap vi kan søke når vi trenger det.

I biblioteket ligger også en samling ordener og medaljer fra inn og utland som Ibsen mottok for dikterskapet sitt, og han benyttet enhver anledning til å bære dem på seg. 



Suzannahs soveværelse

Ektefellene hadde hvert sitt soverom, og  Suzannah fikk det største siden det lå vegg i vegg med biblioteket. Vi har dessverre ikke fotografi fra dette rommet, men Suzannahs skrivebord er på plass sammen med skriveredskapet hennes. Ellers er rommet innredet med tidsriktige møbler slik det trolig kan ha vært. 

Henrik Ibsens soveværelse

  • Ibsens soverom i Arbins gate
    Detalj fra Ibsens soveværelse. Haakon Harriss

Mit soveværelse ligger ved siden af og har balkon.

Ibsens soveværelse har vindu ut mot Arbins gate og med kun ett vindu og egen balkong. Rommet er holdt i mørke farger og er spartansk innredet. I tillegg til seng finner vi et nattbord, pinnestoler, vaskefat, håndklestativ og en kommode.

Det var i dette rommet Ibsen døde 23. mai 1906. Og de siste ordene fra dikteren var svar til sykepleieren da hun fortalte nærmeste familie at:  nå ser dr. Ibsen så mye bedre ut. Ibsen satte seg opp og sa ; Tvert i mot, la seg tilbake i putene, gikk inn i koma og døde dagen etterpå, 78 år gammel.

Ibsens bad

  • Ibsens badekar i Arbins gate
    Badeinnretning med tilbehør Haakon Harriss

Korridoren behøver du ikke at betræde undtagen når du vil gå i bad. 

Fra sin tid på Victoria terrasse var Ibsen vant med både varmt og kaldt vann i tillegg til saltvann i kranen. Da han flyttet inn i den nye leiligheten i  Arbiens gate  var det der også innlagt varmt og kaldt vann, og et badekar som Ibsen benyttet seg av både morgen og kveld.

Den mest kærkomne og nyttige juleforæring var fra Bergliot. Hun gav mig en umådelig stor badesvamp, som jeg vasker og frotterer mig med, både aften og morgen; jeg befinder mig udmerket derved.
 

Kjøkkenet

Ibsens beskrivelse av kjøkkenet:

Stort, lyst køken, spisekammer og anretningsværelse er der naturligvis også og mange indebyggede væggskabe.
Som sagt, jeg tror du vil blive tilfreds.​

Dessverre har vi ikke så mange gjenstander fra Ibsens kjøkken, men i utstillingen finner vi blant annet fiskebestikk og et sett med teskjeer. 

Ekteparet Ibsen eide den store klassikeren Lærebog i de forskjellige Grene af Huusholdningen, skrevet av Hanna Winsnes. Ibsen bestilte også en annen kokebok, nemlig Clemens Bonifacius. bedre kjent som P. chr. Asbjørnsen, Fornuftigt madstell.Det var spesielt 2.utgaven av denne boken Ibsen var interessert i, for her var det kommet til et kapittel om sopp. Forfatteren John Paulsen utga flere av samtalene sine med Ibsen, og i en av dem skriver han at Ibsen var litt av en kokk - især likte han at tilberede soppspiser.

Ellers kan vi ut fra kildene få et inntrykk av at fisk sto høyt i kurs hos familien Ibsen, spesielt laks som på den tiden var en av de dyreste og fineste fiskesort en kunne tenke seg.  I et brev til sin sønn Sigurd skriver Ibsen: Jeg håber, din mor, ikke sparer på laksen, men benytter anledningen til fiskefortæring. 

Ibsen var nok kjent med alle slags delikatesser fra de mange banketter og æresmiddager han fikk delta i, men for ham var de norske tradisjonsrettene like så velsmakende. Fra Dresden bestilte Ibsen saltet uer: 

Dresden er som De ved, et fiskeløst sted og vi striler lider sterkt under savnet af denne nationalret. Trondhjem er derimod hjemstedet for en ganske delikat fisk, der kalles rødfisk, uver, uer, eller lignende. Nu er det vor forende bøn til Dem: skulde De ikke velviligen vilde sende os en kvart tøende deraf over Hamburg så snart lejlighed gives?

Fra sin tid i Bergen mintes Ibsen jomfru L`Abbée sin stekte torsk med stor glede.

I tillegg til fisk var Ibsen også svak for oster.  Så i sin bestilling til bokhandleren la han  gjerne til ønske om gammelost av beste sort og noen gode mysoster.